Reisebrev DEL 1: Latin-Amerika.  

31.oktober 2002 / Oslo

5.november 2002 / Mexico City

Flyturen var helt grei. Akkurat det var vel ingen bombe. Det var litt ekstra karslig med en del sikkerhetsvakter og sånn, for svenskeknugen satt i andre etasje. Det eneste jeg stusset på var at det så ut til at han hadde tenkt å backpacke i dress. Men du blir vel sånn av å være konge.
Det er jo ikke et liv i luxus dette her, men det er helt greit. Første natten bodde jeg sammen med to jeg traff på flyplassen i Amsterdam - på et middels shabby hotell. Det foreløpig mest uvante er at når du må på do midt på natten så står doet i samme rom som de andre sover. For mer detaljer om dette får du heller prøve å slå ut veggen hjemme.
Byen virker kul. Foreløpig har jeg ikke helt følelsen av at det er så farlig her som en del rykter skal ha det til. Tror det er verdens største by; har hørt alt fra 18 - 25 millioner. Mengder er generelt påfallende her. Det er ganske slående at det finnes minst hundretusenvis av:

7.november 2002 / Mexico City

Måtte bare få med meg el Mariachi. Klarte ikke å la ryktene om skumle menn styre hele timeplanen min, så jeg la igjen visakort og penger og spaserte opp til la Plaza Garibaldi utpå kvelden.
Prøv å se for deg noen hundre dølinger kledd i bunad på Stortorget i Oslo, som står og henger med sine hardingfeler og toradere og venter på at noen skal komme og betale dem for å spille på festen deres. I tillegg til at alle byggene rundt torget er gjort om til folkemusikkrestauranter.
Oversett dette til mexicansk ved å bytte ut felene med gitarer i alle størrelser, og toraderne med trumpeter. Lua bytter du ut med en sombrero, og sytråden bytter du ut med sølvspenner. Vanvittig karslig, men jeg er skeptisk til å holde gangen 7 dager i uken. I den sammenheng blir nesten kontor et plussord.

8.november 2002 / Mexico City

11.november 2002 / Mexico City

12.november 2002 / Oaxaca City, Mexico

16.november 2002 / San Cristobal de las Casas, Mexico

25.november 2002 / Antigua, Guatemala

I helgen tok jeg på spaserskoene.
Lørdag til Guatemala City, en storby med ca. 2 millioner innbyggere (eller 6, alt etter hvem man hører på), og med et rimelig tvilsomt rykte, som jeg nå tror jeg er herdet mot, etter en uke i Mexico City. Det var så koselig, så. Men du kan tenke deg hvordan det er å puste rundt bussterminalen og de mest trafikkerte gatene, når de hundrevis av utrangerte og omlakkerte amerikanske skolebussene spyr ut eksos tilsvarende omtrent en månedskvote for en middels stor norsk by. Hver.
Søndag dro jeg sammen med noen medstudenter til Pacaya, en av de mange vulkanene her, men Pacaye er en av få som fremdeles er aktiv. Veldig spennende ville nok folk flest sagt. Det som var kult var at vulkanen spydde ut ganske kraftige mengder med damp. Og man skulle heller ikke stikke hånden så veldig langt ned i fjellsprekkene før temperaturen oversteg 50 grader eller mer. Nedstigningen fra den øvre delen av fjellet, en slags lavagrus, var nesten som å stå på miniski. Bortsett fra fargen på klærne etterpå. Og mengden lava inni ulike huler og sprekker på kroppen.

26.november 2002 / Antigua, Guatemala

Og jeg synes fremdeles at det er litt mystisk at det er så mange politikonstabler overalt her hele tiden. Foran hver eneste butikk eller bank eller andre steder som kanskje kunne tenkes å huse noe av verdi, står det en eller to uniformerte menn utstyrt med rifle. Det er mulig at det er mye for å få turister til å føle seg trygge, og kanskje også være det, siden vi tross alt representerer en relativt utbytterik gruppe mennesker, med tanke på å skjære av en jakkelomme eller to når ingen ser det. Og når jeg tenker nøye etter, er det samtidig sikkert en grunn til at samtlige hus i bykjernen i denne byen har gitter foran vinduene.

27.november 2002 / Antigua, Guatemala

I dag er det skikkelig hverdag. Det liker du nok, det.
Det er vanskelig å holde dansen på roser i gang hele tiden. Jeg skulker skolen, fordi jeg sov for dårlig i natt. Tror jeg kanskje hadde en slags feber-ri. Var i alle fall skikkelig varm og frysen samtidig, da jeg våknet kl. 02:00 for å ikke sovne igjen. Tror jeg må finne ut om de har kino her, eller annen lettvindt underholdning, for å slippe å anstrenge meg for mye.

2.desember 2002 / Antigua, Guatemala

Jeg er fremdeles i Antigua. Dette blir min tredje og siste uke her. Tror jeg. Var syk med feber og greier en dag i forrige uke, men det ble med den ene dagen. Jeg dro til Monterrico på stillehavskysten i helgen; vi kan godt kalle det for å restituere. Det var så innmari varnt der, at jeg plutselig kom på at varmen jo ikke var en uvesentlig faktor i min opprinnelige latinamerikaplan. Men det blir ikke så mange kommentarer fra den turen. Ikke egentlig først og fremst fordi jeg reiste alene sammen med 5 damer, men fordi det i går var far og mors førtiende bryllupsdag, og derfor er spalten i dag viet ting som interesserer dem mer enn badebyer; nemlig det som er praktisk. Gratulerer med dagen, forresten. Førti år, gitt!

5.desember 2002 / Antigua, Guatemala

Det du nok lurer på, er hvilke andre folk som er ute og reiser. Jo, det skal jeg si deg; men selv om denne oversikten ikke er godkjent av scanfact, så skal jeg vedde på at de ville fått samme resultat som dette. Jeg er jo ikke blind.

10.desember 2002 / Panajachel, Guatemala

3 uker i Antigua var akkurat en uke for lenge. Jeg kjedet meg den siste uken; det eneste som var bra, var at spansklæreren min var veldig bra. Men det er en mager trøst når hjernen min ikke våkner før klokken ti-halv elleve og skolen er slutt klokken tolv.

En vellykket sykkeltur.
Jeg tenkte jeg skulle starte litt tidlig - noe jeg tenker omtrent like ofte her borte som jeg planlegger å begynne et nytt og bedre liv hjemme. Først måtte jeg deale med den halvsløve typen i nabohuset, som drev en snodig kombinert virksomhet av sykkelutleie og buksesøm, for jeg gadd ikke løpe rundt og sammenligne priser. Det kostet meg 30 kroner døgnet for en passe slitt offroader. Deretter måtte jeg jo få meg litt forkost, og mens jeg satt og ventet på den ikke helt uvanlige frokostmenyen fruktsalat og pannekaker med sirup, kom en voksen tysker bort og tok et standard where-are-you-going-mister intervju. Han var så husvarm, at jeg går ut fra at han eide restauranten. Siden det tok lenger tid enn nødvendig å få seg en kopp kaffe, hadde jeg ingen unnskyldning for ikke å nevne at jeg skulle på sykkeltur. Han var frimodig nok å foreslå en rute for meg. Så fikk han vist at han kan dette landskapet, tenkte jeg. Men forslaget hans var bra det, bortsett fra at jeg gikk ut fra at når han sa at det ikke gikk an å sykle to av de strekkene hvor det var tegnet inn en slags vei på kartet, så var det bare fordi han var sånn alminnelig pysete. Men jeg gadd ikke begynne å forklare hva idrett grunnfag er. Det aller beste i hans forslag var å bruke to eller tre dager, og overnatte i en av de andre byene langs vannet. Det fristet såpass at jeg måtte hjem og pakke svipptursekken før jeg klokken ti slentret ned til havnen. 
Normalt er jeg rutinert skeptisk til ivrige unggutter som skal selge meg noe. Men denne lystige karen påstod nå at han kjørte den eneste båten som skulle til Santa Cruz. Litt rutine har jeg jo nå, så jeg spurte på tyktflytende spansk om prisen, og om hvor lenge det var til neste avgang. Prisen var 20 kr med sykkel, og han gikk om 15 minutter; mas o menos. Det er akseptabelt, spesielt når det ikke er noen alternativer. Men rutinen er etter dette utvidet med at selv om en båt går fra den bryggen den ligger ved om 15 minutter, så sier ikke det spesielt mye om hvor lenge det er til den forlater havnen, etter å ha ligget og ventet ved den andre bryggen et par hundre meter lenger borte, for å samle opp full last. Nuvel, det var fine været. Og når man er oppvokst på en halvøy og ikke har sett vann på halvannen måned, er jo en båttur i strålende sol en fornøyelse. Til og med ventetiden i båten blir jo som et stykke advent. Innen en tre kvarters tid begynte jeg å leie sykkelen oppover den stupbratte steinbelagte veien fra Santa Cruz. Jeg overdriver neppe når jeg påstår at det gikk an å sykle maks en tidel av denne første etappen, som var strekket tyskeren advarte mot. I løpet av den neste timen gikk det i siv, åkre, nærmest vertikale passasjer, steikende varme, sykkelen på ryggen, og til slutt en behagelig og helt nødvendig dukkert på neste brygge. Jeg måtte ta ny båt videre et stykke innover for å komme meg til kjørbar vei. Fra San Marcus gikk det bedre. Her gikk det fint an å sykle, kanskje bortsett fra de aller bratteste bakkene, som det i denne varmen føltes riktigere å leie sykkelen opp. Helt til jeg passerte en halvannen meter lang slange i veikanten, som skulte mistenksomt bort før den bestemte seg for å smyge seg inn i åkeren i stedet for å begynne å slåss. Etter å ha syklet gjennom 5 bygder og sett barn leke med hjul + pinne og klikk-klakker, kom jeg frem til San Pedro rundt klokken to. På lunch-kaféen traff jeg pussig nok på en norsk og en dansk jente som jeg tok bussen sammen med i mexico tre uker tidligere. De hadde gått over fjellene fra Quetzaltenango i 3 dager, dit jeg drar i morgen.
Etter å ha sett meg litt rundt i denne byen, setter jeg meg ned og drikker en stor limonade til den svimlende sum av 3 kroner, mens jeg venter på neste båt til dagens endestasjon, Santiago. Siden lite skjer, kommer jeg på at det kanskje ikke skader å spørre de som henger på brygga når tid båten går. For en halv time siden, men fra bryggen på andre siden av byen. Dermed var det bare å ta livet med ro, og hive seg inn på et av de mange hotellene til 12 kroner natten. San Pedro er en by jeg godt kan like. Et sånt fenomen som gratis kino er en veldig god start. Solcelle-oppvarmede bad hørtes spesielt fristende ut etter en dags sykkeletappe, men de var dessverre fullbooket for resten av dagen, så da var det bare å finne frem badetøyet og teste innsjøen. Et-par-og-tyve grader i den gryende solnedgangen var ikke så aller verst. San Pedro har, i tillegg til Panajachel, en slags hippie-tradisjon. Panajachel kalles av de lokale også Gringotenango (Gringo er Degosenes betegnelse på amerikanere). Det var litt pushing av wheed her og der, men ikke verre enn at moren min ikke ville merket det. 
Neste morgen var planen atter å starte tidlig, men det er lettere sagt enn gjort når man hver eneste natt våkner minst en gang av at man må tisse. Skyldes dette høyden, eller? Moor? Vel nede på båten, med frokosten - servert av en svært våken alternativ massasje-dame - satt i fordøyelse, sitter jeg og beundrer det fine landskapet med vulkaner og greier i bakgrunnen. Det hele minner faktisk litt om en scene fra min favoritt-sentimentale-film, "A love affair" (dvs. nyinnspillingen med Warren Beatty og Annette Bening; bortsett fra den scenen med de hvite hestene, som ligner mest på en av musikkvideoene til Julio Iglesias.) Jeg blir liksom så rørt av sånn gammeldags ridderlighet.
Det er her jeg er nær ved å konvertere til a-menneske, simpelthen fordi det er så fint ute om morgenen. Men bare til jeg kommer til et sted med uteliv, selvsagt. Den 15 år gamle kapteinen fører skuta rutinert til Santiago, som er den byen hvor jeg angret bittert på at jeg ikke er født i et stjernetegn hvor man smir mens jernet er varmt. Det var nemlig en selger der som hadde en tanngard jeg gladelig skulle betalt for å fått satt mitt digitale kamera i. Så mange gullkanter og gullstjerner har jeg ikke sett siden Odd Bø spanderte en gullstjerne til hvert hjem på søndagsskolen på 70-tallet. Da jeg kom tilbake, etter en liten tur på plazaen fremfor kirken, hvor det faktisk ble spilt inn en film med masse Maya-kvinner og greier, hadde han visst tatt siesta eller noe. Og jeg kunne jo ikke begynne å peke på tenner og snakke om Odd Bø. Så jeg la i vei på den neste mils etappen gjennom ubebodd område. Er alltid litt skeptisk når folk advarer mot ufjelge menn med pistol langs veien, men det gikk bra denne gang også, gitt. Folk her er utrolig hyggelige når man hilser på dem; de digre smilene kommer nærmest som en refleks. Til og med en bonde som ser ut som han trener opp imaget til han skal delta som skurk i en Tarantino-film, smiler et skjevt smil under den smale barten. Langs disse veiene her er det mye kaffi, sukker, og mais. Og masse folk som bærer avokado, appelsiner og ved.
San Lucas var den siste byen på ruten min langs innsjøen. Den hadde et stort marked, av den typen som gjentar seg selv etter fire boder; en stil som nok har større appell til de som bor der. Jeg ble etterhvert mer opptatt av å finne meg transport, for jeg måtte komme meg 6-700 meter opp i fjellet innen to timer, for ellers ville det bli for mørkt til å sykle ned på andre siden. Det er ikke bare kult å være en urutinert speider etter transport i en by hvor det meste av transporten er pickuper som ikke har noen form for merking, siden de bare avtaler seg imellom og kjører folk til døren. Bare prøv selv å ta en tur til Vestre Bø og se om det er opplagt at du skal hoppe oppi Hans Edward sin pickup når du skal sørover, eller om det er pickupen hans Bjarne Malar som går den veien. Dette krever enten et trent øye, et slags språk, eller fleksibilitet og godvilje. Til slutt traff jeg nå på en svært hyggelig bonde som påstod han skulle i samme retning som meg, så jeg slang meg ned og ventet sammen med ham. Etter en kortere stund enn vanlig og ventet, kom det en unggutt med en pickup, og etter litt dealing, var han klar til å ta turen opp til Godínez. Først trodde jeg ikke jeg fikk være med, for det var ikke plass til sykkelen oppi pickupen. Men de utmerker seg ikke akkurat som lite fleksible her borte; sykkelen ble bare bundet på utsiden av bilen. Det så litt mye ut, og jeg kom til 13 damer, 7 menn, 8 barn og to høns oppi denne bilen, i tillegg til sykkelen min og de 8-10 kleskurvene og favnene med ved. Men stemningen var det ikke noe i veien med. Det er klart at det ikke er noen EU-standard på sikkerheten her, men jeg har digget sånne cowboy-løsninger siden jeg var guttunge, og tror generelt litt på at unger har mye bedre av å lære seg å takle slikt enn å leke i en barnehage der steinene er slipte for at de ikke skal skade seg. Nuvel, i første motbakke stoppet bilen. Det måtte nesten komme. Alle måtte ut og skyve den i gang igjen oppover bakken. Når den endelig fikk fart, var jeg den siste som klarte å kaste meg på. Den smiliende bonden som hjalp meg tidligere nådde ikke bilen igjen, og vi kunne jo ikke stoppe. Så han fant seg vel en ny bil, og hvis ikke går han nok der oppover bakken den dag i dag...
Det siste stykket var akkurat sånn en sykkeltur skal være for folk som mener sykling og idrett ikke har noe med hverandre å gjøre. 700 meter behagelig nedoverbakke, og med leid sykkel som man ikke engang trenger å få far til å skifte bremser på når man kommer frem. Utsikten i solnedgang på denne nedstigningen har et meget bra rykte, og bør ifølge tyske eksperter beregnes slik at man ikke kommer ned etter det er blitt mørkt, på grunn av potensielle huller, enten i asfalten, eller gjennom diverse kroppsdeler, for de som ikke er så gira på en runde hands up.
Akkurat nå koker ansiktet mitt, og det er vanskelig å finne en sittestilling som ikke verker. Men alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

19.desember 2002 / Quetzaltenango (Xela), Guatemala

Nå har jeg vært i Xela 8 dager; den nest største byen i Guatemala, med 101.000 innbyggere. Temperaturen for tiden minner om Stavanger - august om dagen og november om kvelden & natten. Men så ligger byen ca. 2300 meter oppi fjellene. Siden de ikke har noen spesiell tradisjon for å lage tette vegger i dette landet, er det litt snautt med 3 pledd om natten - i tillegg til vinter-under-lang i ull. I det huset jeg bodde i i Antigua, var f.eks. ca. ¼ av kjøkkenet faktisk uten vegger og tak, så det kunne også hende det falt ned en bakgårdskatte i løpet av natten.

Det er julaften, og fjerde dag på rad med sol, strand, iskalde limonader og bok. Det føles bittelitt rart at duften av edelgran er byttet ut med stanken av myggolje. Og at julesangen ikke fremføres av Carola eller Anita Skorgan med et engleaktig kor i bakgrunnen via rikskringkastingen, men i stedet uler det "feliz navidad" i gatene, en slags casio-synth versjon av en julesang, som høres ut som den ble unnfanget i bakrommet på et nachspiel etter en Melodi Grand Prix. Det eneste som minner om et under, er at den falleferdige bilen som kjører rundt og spyr ut dette gledesbudskapet gjennom to gigantiske lo-fi mono høytalere på taket i det hele tatt sviver og går.

Puerto er stedet hvor man kommer for å surfe, bo i bungalow og ta livet med ro. byen har ca. 40.000 innbyggere, men de bor tydeligvis ikke på selve strendene. Byen er ganske kjent, spesielt i Italia, hvor det er laget en film fra denne byen (som visstnok betyr noe sånt som den skjulte porten). Men også en god del Aussies fra down under kommer hit.
Første natten bodde jeg i en bungalow, eller cabaña, som det kalles i litt mer språkvandte kretser. De varierer noe i pris, men nå er det høysesong, og den billigste jeg fant kostet kr 115,- natten. Men han amerikanske playboyen som drev stedet ville skru opp prisen til 300,- natten, så da konverterte jeg heller til det høy-sosiale livet og fikk plass på herberget. Og bor for tiden dermed på Maran-Atha, et sted med full dose peace-love-unity-respect, pluss den eneste house-klubben i byen i under-etasjen. Det funker overraskende greit, selv med 26 senger i samme rom, og et dusin hengekøyer på taket. Det tammeste er egentlig utstrålingen til de verste surfegutta fra Australia og Canada. Lurer på hvor de har det fra at det liksom skal være så kult å sette verdensrekord i antall sammenhengende timer med bar overkropp.
Jeg tror det bor folk fra ca 14 land der nå. Så med ørepluggene godt festet, er det bare en fordel at den store viften lager en jevn lyd som overdøver det meste av snorking, mas og trafikkstøy gjennom en vegg kun bestående av myggnetting.

Min bursdagsfeiring ble minneverdig på en litt annerledes måte. Fra jeg steg inn i taxien i Xela kl. 11:30 lokal tid, gikk det med 3 busser, 2 taxier, 1 shuttle-buss, 1 sykkeltaxi, 4 passkontroller, venting på 4 bussterminaler, 23 timer, 2 timer søvn og ca. 300 kr før jeg kunne konstatere at varme er bra etter 7 uker i høylandet.
Jeg lever lykkelig i den naive tro at jeg var ganske heldig. For det første var alle bussene til Puerto Escondido de neste dagene helt fulle på grunn av ferieavviklingen. Jeg burde kanskje tenkt at denne fredagskvelden ikke var det aller lureste tidspunktet å bare håpe på det beste. Dermed tok jeg en buss til et sted hvor jeg kunne prøve å komme meg videre fra neste dag. Bussen skulle være fremme klokken 21:15, så det skulle være mulig å finne et krypinn. Da bussen rullet inn klokken 01:50 i en rimelig ubetydelig by langt fra alt som kunne minne om turistfeller, var jeg litt mer i tvil om hva jeg skulle gjøre. Litt flaks er kjekt; den neste bussen derfra til Puerto Escondido skulle gå klokken 02:00 - altså om ti minutter. Nesten for godt til å være sant, liksom. Og da jeg spurte om igjen klokken 02:45 om det kom til å gå noen buss den natten, måtte hun ringe for å spørre. Like etter rullet bussen inn, og vi var tre som ville på. men bussen var stappfull, og sjåføren prøvde å være streng. Men siden jeg var sistemann han slapp inn, måtte jeg sitte på gulvet helt fremme i bussen. En ting er å klare å holde seg våken, en annen ting er å ikke være uhøflig mot sjåføren som er usedvanlig opplagt og klar for en samtale på en lokal spansk som ikke stod i det pensumet jeg lærte i Guatemala. I den siste byen før det siste 6-timers strekket uten sivilisasjon var jeg heldig nok til at en person forlot bussen, så jeg fikk meg et sete, og det var tre andre turister som måtte sitte på det kalde gulvet resten av natten.

Men jeg skjønner ikke hvorfor det er jeg som ser så spesielt mistenksom ut, når shuttle-bussen vår blir stoppet like over den mexikanske grensen av noen premenstruale-lookalikes av noen militære suppegjøker. Dusten skulle absoultt se gjennom sekken min, og ha meg til å vise alt jeg hadde under t-skjorta, inkludert det detaljerte innholdet i mitt aller helligste magebelte. Det har jeg i prinsippet ikke noe imot, men det føles litt unødvendig 5 minutter etter saumfaring av sekken på grensestasjonen (fordi jeg trykket rødt lys i det faste lotteriet om å åpne sekken på grensen). Og spesielt når 13 nysgjerrige meksikanerter står rundt og teller hvor mye penger en nordmann som skal til cuba om noen få uker har med seg av amerikanske dollar. Enten må han ha håpet på at jeg skulle ha liggende noe wheed, så han kunne få med seg litt tips på en ellers kjedelig arbeidsdag, eller så har han sett for mye på Smokie and the Bandit, og tror det skal være sånn. Det finnes jo ingen andre muligheter. Jeg ser jo ikke akkurat ut som en degos fra El Salvador på rømmen heller.

Nei, det er jo Jul, jo. Må få meg litt sol, og lese litt mer i juleheftet mitt.
Til neste år blir det velstand, skal du se. Da trenger du jo ikke å bekymre deg for hva du skal gi i julepresang engang, for da kommer forhåpentligvis min først fagbok ut i det offentlige lys.
Om selskapsleker fra Randaberg - et alternativ til dans og alkohol.

Nuvel, tusen takk for mail, og God Jul, heile gjengen.

God heimedag!
I mine reisebrevsider er det slik at 25. desember faktisk er morsdag. Det betyr at denne spalten i dag er viet det som skulle ville kunne fenge Anne Marie sin interesse. Det er fullt fortjent etter å denne uken ha stupt ut i cyberspace og signert sin første e-post of all times.

Fatteren smilte overbærende idet han i en bisetning fikk lagt inn en melding om at min lille oppgave på farsdagen om hvitmaling av trær var rene barnematen. Uansett så trår jeg igjen til med friskt mot, og kommer med ikke mindre enn to oppgaver rettet mot et av mors domener, nemlig mat. Far kan jo heller ta det som en personlig test på om likestillingen er i rute.

Så litt om klær & dill. 
Det viser seg at jeg er begynt å bli en dreven kar på å pakke sekken nå. Det er jammen ikke mye jeg savner, og heller ikke mange unødvendige ting i sekken. Om ikke lenge bytter jeg også ut den høyhalsede ullgenseren for å få plass til en eske med Cohibas de Cuba. Men noen ting har jeg måttet lære den harde veien: 

Faren er over, mor - for denne gang.
Jeg var ute og dykket i går. Må innrømme at jeg var litt spent på forhånd, for det var 3½ år siden sist. Første dykkesenter jeg spurte krevde at jeg måtte ta et oppfriskningsdykk sammen med instruktør først, for 720 kr, før jeg kunne være med på et vanlig dykk til rundt 800,- for to tanker (dvs. vi dykker to ganger samme dag). Neste plass jeg spurte skulle ha 680,- for full dag på båt, fullt utstyr med to tanker, og ikke noe ekstra for en oppfriskning med meg før selve hoveddykket. Så jeg skrev meg på.
Det viste seg at oppfriskningen var en 3 minutters muntlig speed-seanse mens jeg satt på kanten av båten. Det var litt sånn der er jo den slangen, og den står visst feil vei, og så åpner du jo den ventilen sånn, for å utligne gjør du bare sånn, og håndtegnene kan du jo..? OK? Er du klar? Du holder bare høyre hånd på masken og venstre hånd bak hodet. Sett deg litt lenger bak, og kryss beina. Klar? - og det var etter at jeg måtte spørre om det ble noe av den oppfriskningen eller ikke, siden folk allerede var på vei uti, og det nærmet seg min tur. - Å, er det ingen som har snakket med deg om det ennå?
Plutselig hadde jeg startet dykket - fra båt, for første gang. Det var stort. Større enn stort. Vi dykket ved North Turneffe Island; første dykk var på 50 minutt til max 20 meter. Så var det lunsj-pause med BBQ-kylling i amerikansk pick-nick stil, dvs. en to-tre kvart kubikkmeters kjølebager fulle med mat, og så var det et nytt dykk på 40 minutt til 20 meter. Flotte koraller, rare planter, bra sikt, masse farger, tegneseriefisker - og til og med en hai. Høydepunktet var å dykke så nær skilpadder at jeg kunne ta på den. Jeg har aldri sett skilpadder som svømmer i sjøen før - live.
Vi dykket i en gruppe på 10 med en divemaster - i motsetning til to og to, som er mer vanlig - og ingen i gruppen hadde problemer med oppdriften. Det er første gang jeg har opplevd at dette har glidd av seg selv. Normalt er det minst en person i en så stor gruppe som ender opp som jo-jo, og spreller opp sanden så sikten blir redusert til halvdelen. Og dermed fikk vi også utnytte tiden under vann bra.
Jeg frøs noe vanvittig på slutten av begge dykkene; er jo som kjent ikke kretsmester i underhudsfett. Men min første dykkeinstruktør trøstet meg alltid med at dykking i kaldt vann var bra for potensen. Så da er det jo greit.

Det har vært litt betryggende at samtlige amerikanere jeg har snakket med har vært i opposisjon til deres utenrikspolitiske idioti. En av dem vurderte til og med å emigrere fordi det var så gale. Samtidig som de mener at Bush ikke har støtte i folket, ser han ut til å ha makt nok til både å øke republikanske seter i styrende organer, og å få utført mye av sin frykt-propaganda. Men de amrikanere jeg har truffet har jo faktisk sett at det finnes en verden utenfor "frihetens land". Tror ikke de akkurat utgjør noe representativt utvalg. Må si det er skremmende å bl.a. lese i Aftenpoften (Le Carré mener amerikanerne er blitt gale) at halvdelen av amerikanerne er så oppdaterte at de nå tror det var Saddam som styrtet World Trade Center. Like flaut som å se den tannløse norske utenriksministeren som nå har oppnådd sitt store politiske mål - å få besøke Washington. Og ser ut som en college gutt som har hatt sex for første gang når han forteller engasjert både om hvor stort det er å komme til Amerika og hvor upassende det er å ta opp vanskelige spørsmål - som han uansett ikke har noe imponerende resonnement bak. 
(Dagens reisebrev er støttet av Sosialistisk Ungdom.)